Hvem var ho, denna mystiske dama med bart og slagstøvel?

Putselig bare var ho der.

Du var ikke like tøff da, som når du kom ut fra Mysen kinoen etter å ha sett Roy Rogers, på hesten Trigger, som formelig kasta kuler med pistolen sin, etter Apasjer og togrøvere.

Piu,Piu,Piu skreik Albert og jeg der vi sprang som gærne gjennom Mysens gater. Da var vi tøffe da, men når vi gikk av toget på Slitu stasjon i svarte høstmørket, og kjente pusten av den mystiske damen, i nakken, da, mere småløp vi enn gikk, gjennom Slituskauen, og du var du lissom ikke den tøffe Cowboyen lenger da.

” Svuup, Svuup” hørte du plutselig bak deg, og økte skrittfrekvensen for å komma deg unna, men nei du. ”Svuup, Svuup,Svuup, ” nå enda raskære, og du sjøl slo over i lett trav, Ikke fullt firsprang, for da viste du angst, og da var du ferdig, for ingen kunne løpe fra, ingen, og det visste du.

Det var bek svart inne i skauen, og bare fjerde hvert gatelys, fra stasjon tel krøsset hadde overlevd småsingel fra sprettertær, og snøballær fra vinteren føre, så bedehuset med det store korset lå der i mørket og trua med både djæværn` og hælvete om du ikke ba din aftenbønn og lærte dine salmevers.

Han Albert bodde i ei lita stue på andre sida av veien, like nedafor Hagaverkstedet, og smatt inn der, så nå var jeg aleine.

Vår gud han er så fast en borg, begynte jeg å synge på, også smalt det plutselig i ei dør bak meg, og det ble det dørgende stille.

jeg slakka av på farta, og vrei hue forsiktig, og skjela over skuldra.

Det var ingen å se, og ingen å høre, bare bedehuset som lå der i et likbleikt lys, , og skomakerhuset nedafor, skimta du bare konturene av, som et tåkeslott i hælvete, for sånn føltes det etter en tur fra stasjon te blokka med ho ”Klara Spurt” i hælane. Et klengenavn ho forøvrig bar med rette.

Klara ja, Klara Wengshol het ho, og bodde på bedehuset tvers av gamle Tenor skolen. Ei helt uskyldig dame som i sin ensomhet hadde lagt seg til helt spesielle rutiner, og det å gå å gå, var en av døm.

Ho Klara gikk, og ho gikk fort. Kappgang hadde ho nok aldri hørt om, men ho hadde begge beina på bakken hele livet, og ikke som en aktiv kappganger av i dag, som klarer seg med et bein i bakken uten å bli diska, for diska, blei aldri ho Klara Wengshol.

Begge beina på bakken hadde ho, men døm kan nok ikke ha vært der hel tida, for ho var jo ikke bare ”Klara Spurt”, ho var mamma au, og det blei ho nok ikke med begge beina på bakken, men fast i sin tro, det var ho, og gjorde ikke ett menneske fortred. Ho holdt seg til sitt Bedehus, så lenge jeg kan huske, der også aner av storgrevinne Mannerheim, frekventerte.

Fru Jølsen, fra Lekum gård, med karameller til oss småttinger, som da ikke klarte å motstå søndagsskolen når vi visste at det vanka søtsaker, og ikke hadde vi vel vondt av litt salmevers og gitar klunk fra den snilleste mann i gata, Hans Wiik, heller.

10.11.12
Ole Kristian Syversen

Annonsører